Dette er takketalen til Arntzen:

– Jeg har i alt for mange år siden blitt omtalt som "dobbeltmenneske", noe som i hvert fall inntil nå ikke har hatt med det kroppslige omfanget å gjøre. Det er denne Oluf i meg som har gitt meg denne betegnelsen, og etter som jeg, Arthur, var 70 år 10. mai og Oluf blir 50 år til høsten, ja så har vi altså å gjøre med verdens eldste menneske. Ut fra dette uomtvistelige faktum ble for det meste jeg, Arthur, viet hyggelig oppmerksomhet den nevnte dag.

Men både gjennom gaver og andre hilsninger ble også Oluf gjenstand for hyllest, noe som har ført til en konflikt oss to imellom. Oluf mener bestemt at jeg hadde hatt lite å feire om det ikke hadde vært for ham, mens jeg i all beskjedenhet må kunne si at det å bli såpass gammel som 70 år til tross for at en her ikke navngitt gubbe, ofte lett bedugget, har rast i meg natterstider, er beundringsverdig.

Dette faktum har ødelagt hardt tiltrengt søvn for en seriøs, hardt arbeidende journalist og forfatter. At "gubben" alltid har ment at jeg burde ha spart de arme leserne både for avisartiklerne og de utgitte bokverk, som han omtaler som "makkverk", er jeg ærlig nok til ikke å legge skjul på.

Jeg vil med dette, som den eldste del av "dobbeltmennesket", få takke alle, både kjente og ukjente, for oppmerksomheten i anledning dagen. Den gjorde meg så inderlig glad. Hadde jeg bare ant at det var så artig å bli 70 år, ja så hadde jeg blitt det for lenge siden!

Og dersom de ti neste år går like fort som de siste, ja så sees vi om ikke så lenge.

På gjensyn! avslutter 70-årsjubilanten.

Dette innlegget har avstedkommet følgende tilsvar fra Oluf R.:

Hilsen til en oppblåst 70-åring!

– Han Lars kuinne førtælle mæ at en tjyvplugg i Tromsdalen, som æ ikkje vil nævne navn på, hadde samla et gjæng han påstår e vænna på en finare resturant i byen førr å feire at han hadde klart det kunststøkket å bli 70 år. Mæn trur dokker at æ, som har hoildt liv i kraumen og holdt han uinna trygdekassen va invitert.

Å nei! Mæ har han tynt så mykkje pænga utav at han "kuinne lægge mæ på hylla", som han gang på gang har proklamert førr å hoild sæ i rampelyset. Mæn på "hyilla" har æ bare logge såpass længe at han har fuinne ut at det va fleire kroner å tyne ut av mæ. Æ kjeinne karn! Mæn mæ nævnte han ikkje med et ord på "dagen"! Sællfølgelig ikkje. Han stæl æra dær han kan, den karn!

Sjøll blir æ 50 år tell hausten, mæn det ligg ikkje tell mæ å lage nokka blæst ut av det. Nei, æ skal koke nokken kobbesveiva neri naustet, og lage nokka høvelig å drikke i lag med ækte vænna - han Sigvart, han Jændor og han Lydevart. Det blir sællfølgelig en umasse tala utpå natta, mæn æ e ikkje av den typen som lar mæ besnære av hyllest som vesse andre gjør, sjøll om rosen i dette telfeille e heilt førtjænt. Mæn det e klart, at når man blir såpass oppi åran som 70, så e det ikkje unaturlig at det går litt i surr og at man trur på ailt som blir sagt av folk som har fått gratis mat og drekke.

Æ glær mæ tell fæsten min, og ikkje minst tell min egen fæsttale. Da skal sannheita fræm, og "gamlingen", om han har skamvett nok, kan belage sæ på å omadressere både gavan og blomstran han så uførtjænt fikk. Æ sei ikkje meir!

Rallkattlia i dag. Oluf R